Ratzenberger

Lite kan måle seg med gleden ved å reise i et forholdsvis ukjent vinområde og finne en produsent som det virkelig svinger av, og der kvaliteten blir bedre for hvert eneste år. Mittelrhein er stadig en underutviklet region i tysk vinindustri, de fleste av produsentene har vært lite kjent utenfor sitt eget område. Her er det mengder av bratte og arbeidskrevende vinmarker som ikke har vært dyrket på mange tiår. Det er neppe tilfeldig at det er vanskelig å finne et kart som dokumenterer området på en tilfredsstillende måte. Ikke engang siste utgave av Hugh Johnsons Vinens verden har et godt kart over Mittelrhein.

Mittelrhein er det vi med en viss overdreven berettigelse kan kalle in the middle of nowhere, eller på landet, som det heter på godt norsk. Det skinner ikke helt av navnet. Akkurat hvorfor det er slik, er ikke godt å si. Det glitret ikke akkurat av navnene Nahe og Rheinhessen heller før inntil for 15-20 år siden, men her har det skjedd store endringer i regionenes anseelse både lokalt og internasjonalt. Den mest nærliggende forklaringen for Mittelrheins del er at regionen har manglet lokmotivene som har satt Mittelrhein på kartet, stemplet stedet og vinmarkene som noe unikt og egenartet. Nahe har hatt Dönnhoff og Emrich-Schönleber, Rheinhessen har kunnet glede seg over Keller og Wittmann. Det ligger et urealisert potensial i vinmarkene i Mittelrhein, kanskje trenger regionen en kreativ urkraft som det de nevnte fire produsentene representerer i sine regioner for å forstå hva det er mulig å få til på hjemmebane. Mittelrhein mangler ubeskjeden selvfølelse.

Vinene fra Mittelrhein har en del til felles med vinene fra Mosel, skiferpreget er merkbart, men fruktigheten går dypere og stilen er også mer muskuløs og robust, sånn sett har de mer til felles med Rheingau. Man kunne kanskje si det slik at vinene fra Mittelrhein har en litt splittet personlighet, de har ikke den magiske, gjennomsiktige skiferpregede spisskompetansen til en topprigget mosel, og heller ikke den eksotiske og intense mineraliteten fra de best beliggende vinmarkene sentralt i Rheingau, men summen av deres egenskaper og kvaliteter er likevel noe helt for seg selv. Mittelrhein trenger et stort navn eller to, en kreativ og selvfølende kraft som makter å identifisere og utvikle regionens egenart, og da som noe annet enn en miks av andre regioners nest beste egenskaper.

Ratzenberger kan komme til å bli mannen, og Wolfshöhle og Steeger St. Jost er vinmarkene som har de nødvendige kvalitetene for en slik jobb. Ratzenberger vil sannsynligvis i de kommende årene etablere seg i toppen det tyske toppskiktet, men det er langt fra sikkert at det er tyskerne selv som vil spre budskapet. Inntil videre er Mittelrhein en litt for godt bevart hemmelighet.