Modner først

Dolcetto er blant Piemontes røde druer den som modner tidligst. Dens viner er kjent som lette, fruktige og friske, best i sin umiddelbare ferske ungdom og vurderes av markedet som en enklere vin enn de som lages av barbera og nebbiolo. Det er forsåvidt ingen grunn til å forsøke å snu opp ned på dette bildet, men det er på sin plass å reflektere litt over det.

Dolcetto er altså kjent for å være hverdagsvinen, og når markedet betaler en lavere pris, følger også produsentens valg av vinmark for dolcettodyrking etter. Dolcettoen får ikke de beste plassene. Man kan gjerne si at dolcetto rent fysiologisk ikke behøver de aller best eksponerte vinmarkene, all den tid den er mer velvillig til å modne enn for eksempel nebbiolo. Den trives i høytliggende vinmarker over "tregrensen" for nebbiolo og barbera, i dalsøkket og i skråninger som ikke er sydvendte. Dolcetto er soldaten som tåler en støyt og kommer levende fra det under de fleste forhold. Men hva skjer hvis man gir dolcettodruene sine de samme oppvekstvilkårene som barolomaterialet?
 

Hvilket plantemateriale?

På 1970-tallet kom fremdyrkede vinstokk-kloner fra planteskoler for fullt, og mange dyrkere ble lokket til å bytte ut sine gamle dolcettoplanter, med lovnad om bekymringsfrie høye avlinger og sykdomsresistens. Aldo Vaira var blant de som motsto denne impulsen, i frykt for å miste det genetiske mangfoldet av gamle og lokalt tilpassede vinstokker. Han gikk løs på å skaffe stiklinger fra gamle og særlig gode vinplanter, for å plante disse i egne vinmarker. Dette kalles selezione massale på italiensk.